Forskning for utvikling - fra FoU til FfU

Det er behov for å rydde litt opp i forståelsen av myndighetenes ansvar, forskningsaktørenes rolle for å dekke næringslivets behov for ny kunnskap. Innleggene i Aftenposten i de siste dagene kan tyde på det. Senest den 29. juli kan vi lese om ”Utvikling, ikke forskning”. Her gir Frank Foyn i SSB en nyttig avgrensning og presisering: Utvikling i næringsliv og bedrift må forstås som anvendelse av den kunnskap som forskningen har skapt. Forskning er ikke utvikling, men kilden som kan gi næringsutvikling. Derfor er det ikke noe galt i at 77 % av næringslivets FoU-midler går til utvikling. Det er næringslivets primære oppgave å gjøre butikk av forskningen. Kilde for bilde: http://www.martinahansen.no/forskning.aspx

Det synes enighet om at det markedet underinvesterer i forskning. Fordi kunnskap er mobil og lett kan deles, vil kunnskap fremskaffet av en bedrift ofte kunne øke kompetansen i helt andre bedrifter. Dette vil kunne føre til at markedet underinvesterer i samfunnsnyttig kunnskapsproduksjon. Staten må derfor reparer slik markedsvikt med midler til forskning og med insentiver til markedsaktørene, så som SkatteFunn. Dette fordi den samfunnsøkonomiske lønnsomhet av forskningsinnsats er større enn den bedriftsøkonomiske.

Forskning er mye, mye mer enn det som gir umiddelbar anvendelse. På mange områder er forskning utvikling. Eksempler er forskning som blir solgt på et marked for kjøp og salg av slik kunnskap og grunnforskningen, men det hører hjemme i et annet innlegg.

Selv om det er mye å hente på bedre samspill, er som regel ikke slik at forskerne alene og i isolasjon sørger for kunnskapskilder og næringslivets aktører fisker opp den kunnskapen de selv trenger. Forskningsbasert kunnskap blir i økende grad til i samspillet mellom aktører som har ulike roller i samfunnet. Viktig forskning foregår nettopp ut fra at bedriftene har erfaring i å kommersialisere den. I en slik rollefordeling er det viktig ikke å anklage næringslivet for ikke å ta den rollen som primært, ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger, må og skal sikres av statlige myndighetene og ivaretas av forsknings- og utdanningsinstitusjonene.