Lærlinger uten lærekontrakt - fremtidsutsikter og kunnskapshull

Mange elever fra Vg-skoler i Oslo og Akershus står uten lærlingeplass. Årsaken er nok sammensatt og noe ulik fra bransje til bransje, men bedriftenes fremtidsutsikter er uklar og usikker. Dette er konsekvenser etter finanskrisen. En annen årsak til at bedrifter er forsiktig med å ta inn nye lærlihger, er at elevne stiller med viktige kunnskapshull. Yrkesrettede fag i Vg-skole taper for ofte i kampen om de flinkeste eleven og yrkesfagutdanninngen får slik mange elever med manglende grunnleggende ferigheter i språk og regning fra ungdomsskoletiden. Dette kunnskapshullet hemmer fagutdanningen. Se intervju med meg NRK Østlandsendingen den 19. august 2010.

Les også artikkel om at gammelt og at dårlig utstyr på skoleverkstedene gjør at elever på yrkesfag er uattraktive som lærlinger.

Vegen er ikkje for alle

Min Kjære venn i første rekke ga meg Kjennskap til diktene til Sigbjørn Heie. Håper dette kan være en liten appetittvekker til andre (kilden til bilde: www.samlaget.no):

To dikt fra hans samling - Inne i en draum -Det Norske Samlaget 1997:

Vegen er målet
det var det mørke steget
som var ditt
eit steg bort frå bygd veg
og ut i ulendt
du måtte berre gå
der ingen kunne stø deg

dine mørke steg
bort frå alt og alle

Vegen er ikkje for alle
vegen er ikkje for alle
som skal heim
nokon må også krype i grøfta

Litt om Sigbjørn Heie hentet fra allkunne NYNORSK KULTURHISTORIE-Sigbjørn Heie, forfattar og lærar frå Tysnes. Forteljingsbøker for barn og unge og var poesi pregar forfattarskapen hans.
Sigbjørn Heie er fødd 25. januar 1945 i Tysnes og bur på Frekhaug i Meland kommune. Han er utdanna og har arbeidd som lærar. I 1972 debuterte han med diktsamlinga Bilete, og han har sidan gitt ut ei rekkje diktbøker, prega av vare stemningar frå natur og kjensleliv. Heie er også novellist og har skrive romanar for vaksne. Han har hatt ei rekkje artiklar i antologiar og tidsskrift, og han har skrive litteraturkritikk for ulike aviser og blad.

Det er likevel spenningshistorier for barn og ungdom Heie har vunne mest fram med. I 1976 gav han ut den første, Sommaren det hende, og sidan har han kome med ei rekkje forteljingsbøker på mellom anna Norsk Barneblads Forlag. Heie var sjølv redaktør i Norsk Barneblad ein kort periode i 1978–79. Seinare stod han saman med Ragnar Hovland, Per Olav Kaldestad og Einar Økland bak pseudonymet John Donner, som skreiv Sommerset-serien – ein nynorsk krimserie for ungdom på 13 bøker, som kom i åra 1982–87.-

Gjør det enkelt, Tora Aasland– premier økt personmobilitet!

Forskningsformidling inkludrere også å gjøre forskerne mer mobile !
Ut fra et intervju med bl.a Arvid Hallen, adm.dir i Forskningsrådet, DN den 5 juli synes regjeringen det blir for komplisert å premiere forskere som er flinke til skrive bøker, kronikker og holde foredrag.
Jo, mange vil nok være enige med Forskningsministeren i at det er knyttet utfordringer til å måle kvaliteten på forskningsformidling. Men kunnskapens direkte, indirekte, kortsiktige og langsiktige viktighet for samfunnsutviklingen, kan ikke avvises med at den er vanskelig å måle - særlig i et samfunn som vårt, som i økende grad må og skal levere økonomisk verdiskaping basert på forskningsbasert kunnskap.

Men hva en annen vinkling på forskermobilitet? Jeg ser en ukomplisert metode for økt forskningsformidling ved å belønne forskere fra høyskoler, universiteter og forskningsinstitutter som er flinke til å levere kunnskap som er identifisert av virksomheter og bedrifter. Forskerne "flytter ut" og bruker sin akademiske kompetanse på forskningsbare problemstillinger som næringslivet og andre virksomheter har definert. Jeg mener ikke en slik forskermobilitet fra institusjonene til samfunnet, erstatter behovet for at forskere er flinke til å formidle sin kunnskap ved å skrive og å foredra som en formidling til allmennheten. Den må også utvikles!

Det trengs en styrking av forskerutdanningen - PhD og post doc - som baserer sin kompetansebygging og kunnskapsutvikling på samspillet med viktige aktører i samfunnet. Å belønne en slik forskermobilitet vil kunne bli ”søskenbarnet” til Nærings-Ph.d-programmet i Forskningsrådet, ved at personer i institutter får ”belønning” for å ta sin ph.d- utdannelse i bl.a bedrifter. Slik styrkes broen for kunnskapsformidling mellom institutt- og utdanningssektoren og virksomheter som trenger forskningsbasert kunnskap - både på person – og institusjonsnivå.

Et konkret verktøy for at en slik forskningsformidling kan etableres er allerede finansiert: bruk det regionale forskningsfondet som nå er under etablering landet rundt - i 7 regioner. Sammen med Universitetet i Oslo har NHO Oslo og Akershus lenge hevdet at midlene som fra og med 2010 tilføres Hovedstadsregionen fra dette fondet, bør konsentreres om forskningsformidling ved økt forskermobilitet. Får vi økt personmobiliteten fra forsknings- og utdanningsinstitusjoner til bedrifter og offentlige virksomheter, vil den styrke institusjonens PhD- kompetanse og egen kunnskapsutvikling og den vil gi forskerutdannelsen kunnskap om samfunnets og næringslivets forskningsbehov. Sist, men ikke minst, vil den gi kunnskap for bedrifter og virksomheter som skal drive frem forskningsbaserte innovasjoner og verdiskaping.

Forskning for utvikling - fra FoU til FfU

Det er behov for å rydde litt opp i forståelsen av myndighetenes ansvar, forskningsaktørenes rolle for å dekke næringslivets behov for ny kunnskap. Innleggene i Aftenposten i de siste dagene kan tyde på det. Senest den 29. juli kan vi lese om ”Utvikling, ikke forskning”. Her gir Frank Foyn i SSB en nyttig avgrensning og presisering: Utvikling i næringsliv og bedrift må forstås som anvendelse av den kunnskap som forskningen har skapt. Forskning er ikke utvikling, men kilden som kan gi næringsutvikling. Derfor er det ikke noe galt i at 77 % av næringslivets FoU-midler går til utvikling. Det er næringslivets primære oppgave å gjøre butikk av forskningen. Kilde for bilde: http://www.martinahansen.no/forskning.aspx

Det synes enighet om at det markedet underinvesterer i forskning. Fordi kunnskap er mobil og lett kan deles, vil kunnskap fremskaffet av en bedrift ofte kunne øke kompetansen i helt andre bedrifter. Dette vil kunne føre til at markedet underinvesterer i samfunnsnyttig kunnskapsproduksjon. Staten må derfor reparer slik markedsvikt med midler til forskning og med insentiver til markedsaktørene, så som SkatteFunn. Dette fordi den samfunnsøkonomiske lønnsomhet av forskningsinnsats er større enn den bedriftsøkonomiske.

Forskning er mye, mye mer enn det som gir umiddelbar anvendelse. På mange områder er forskning utvikling. Eksempler er forskning som blir solgt på et marked for kjøp og salg av slik kunnskap og grunnforskningen, men det hører hjemme i et annet innlegg.

Selv om det er mye å hente på bedre samspill, er som regel ikke slik at forskerne alene og i isolasjon sørger for kunnskapskilder og næringslivets aktører fisker opp den kunnskapen de selv trenger. Forskningsbasert kunnskap blir i økende grad til i samspillet mellom aktører som har ulike roller i samfunnet. Viktig forskning foregår nettopp ut fra at bedriftene har erfaring i å kommersialisere den. I en slik rollefordeling er det viktig ikke å anklage næringslivet for ikke å ta den rollen som primært, ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger, må og skal sikres av statlige myndighetene og ivaretas av forsknings- og utdanningsinstitusjonene.