Nasjonalstatenene må konkurrere om å tiltrekke seg kapital - Skattekonkuransen (Fra min rapport fra studier om ”kompetente kapitalister i nye vekstbedrifter og kampen om kapitalen sept 2006 – mars 2007)
Den internasjonal strømmen av kapital har vokst eksponentielt i løpet av de siste tiårene. Dette gjelder både direkte investeringer og portefølje investeringer. Det internasjonale finans- og risikokapitalmarkedet har blitt en stadig viktigere kilde til kapital for de store firmaene og til bedrifter som har vekstpotensial. Da mange investorene ikke har et godt nok grunnlag eller kompetanse for å følge firmaene tett og nært, blir de ofte (distanse)investorer som foretrekker å forsyne firmaene med kapital eller trekke den ut. Vurderingen er ofte basert på informasjon som gis gjennom bl.a. regnskaper og børsutviklingen av selskapet.
Et ennda viktigere trekk ved den internasjonale strømmen av kapital er bølgen av oppkjøp, eierskifte, salg og restrukturering av etablerte bedrifter. Bedrifter som tradisjonelt var og er lokalisert etter VoCs definisjopn av KMØ-land, som Tyskland, har vanligvis ikke vært så opptatt av avkastningen på kapital og aksjepriser som amerikanske firmaer. Disse bedriftene har i den globale restruktureringen fått økt interesse for synliggjøring og maksimering av bedriftens verdier. En høyere prising av egne aksjer gjør dem sterkere ved egne utenlandske oppkjøp. Dette er viktig for disse bedriftenes ledere og eiere bl.a. for å konsolidere deres konkurransesituasjon i et raskt skiftende globalt marked.
Mens den internasjonale utviklingen har vært særlig tydelig ved utviklingen av finansmarkedets aktører, børsene og direkte fra etablerte bedrifter og konserners oppkjøp og restrukturering, er det i tilegg en stor og stadig økende aktivitet fra andre aktører i risikokapitalmarkedet. Dette gjelder særlig fremveksten av veture kapital (VC) fond, private equty-fond (PE) og hedgefond. Det er også økt internasjonal aktivitet for kapital fra business angels (BA) og en fremvekst av syndikater som består av slike uformelle investorer. Et eksempel på dette er Sophia Antipolis’ internasjonale BA- nettverk. Det er også eksempler på BAs i England som tidligere var knyttet til lokale FoU- institutter som nå investerer i Asia. I USA og Storbritannia kan man finne eksempler på at VC-fond og BA investerer i nye vekstbedrifter gjennom syndikater eller konsortier.
Privatpersoners økte kjøp av fritidsboliger i utlandet er også et eksempel på at privat sparing i eiendom har et geografisk større marked enn før. Samlet sett øker mulighetene til kapitalkanalisering og investeringsvalgene med globaliseringen.
De store mulighetene til investeringer verden over og derved økt kapitalmobilitet på tvers av landsgrenser, legger på ulik måte press på nasjonale myndigheter og politikere som må sørge fremtidig verdiskaping gjennom at landet er attraktivt for næringsinvesteringer.
Nasjonalstatene møter dette presset med ulike tiltak. Her innledes det til problemstillinger knyttet til skattekonkurransen.
Mange politiske og akademiske aktører drøfter skattekonkurransens effekter og behovet for skatteharmonisering og koordinering (Swedish Economic Policy Review nr 1, ( 2002). NHO gir ofte og ved de fleste anledninger uttrykk for at norske myndigheter må legge økt vekt på at Norge har konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivets virksomhet. Dette gjelder også ved endringer av skattepolitikken og ved skattereformer. På tross av dette synes det allikevel at mange politiske og faglige aktører, også i NHO, har lav profil på kommunikasjonen og refleksjonene om den økte internasjonale kapitalmobiliteten og at dette fra mange andre land møtes med å konkurrere med andre land fro å tiltrekke seg invetringer og eiere gjennom skattekonkurranse. Slike problemstillinger ved globaliseringen omtales for eksempel ikke i NHOs nye globaliseringsdokument (2007).
Innføringen av fritaksmetoden i forbindelse med skattereformen 2004-2006 er et eksempel på et godt norsk bidrag til den økte skattekonkurransen mellom landene.
Nasjonal skattekonkurranse ble i 2001 drøftet i et faglig notat fra NHO (NHO, Dybsjord, G. Hersoug, Tor. 26. sept.2001)
Det finnes norske akademikere og forskere med kompetanse på feltet, som for eksempel professor Guttorm Scheldrup, som over lang tid har deltatt i de internasjonale forskningsaktivitetene om problemstillinger og effekter av skattekonkurranse. Også Finansdepartementets og Næringsdepartementet, fagmiljøer og næringsorganisasjonene er godt orientert om utviklingen, men den politiske oppmerksomhet er lite synlig for eksempel i den generelle skattdebatten. Unntaket er kanskje den politiske debatten om endringsbehovene i rederibeskatningen. Det som kan sies å tangere temaet, er den sittende regjerings politikk om at behovet for nasjonalt eierskap og satsing på fremtidig næringsutvikling skal møtes med økt statlig kapital og eierskap.
I boken Capital Mobility and Tax Competition (2006) skriver forfatterne Clemens Fuest (University of Cologne, Germany), Bernd Huber (University of Munich, Germany) og Jack Mintz (University of Toronto, Canada) om skattekonkurranse og -koordinering som et av de mest viktige, men et svært kontroversielt, tema for skattemyndigheter i moderne økonomier. I omtalen av boka peker forfatterne bl.a. på at i en verden med manglende koordinering av skattepolitikken, vil nasjonale myndigheter velge et sub-optimalt nivå på sine offentlig finansierte tjenester p.g.a. skattekonkurransen. Bokens hovedtema er problemstillinger ved en internasjonalt ukoordinert skattepolitikk for investorer og finansaktører. De drøfter bl.a. hvorvidt skatt på inntekter og særlig skatt på kapitalinntekter vil overleve som skattekilde og hvordan investeringer innenfor landegrensen kan ha en overnasjonal skattelegging eller koordinering. Dette vil jeg forsøke å drøfte nærmere- følg med!
