De får som fortjent….

….den kriminelle fostersønnen og hans svirbrødre. I Arto Paasilinnas bok Den elskelige giftblandersken, er historien at de utnytter, misbruker og terroriserer den lille, skjønn enken og fostermoren, oberstinnen, Linnea Ravaska. Selv om hun bestemmer seg for å ta saken i egne hender, er det med undring fra både oberstinnene selv og meg som leser, at hun lykkes. Hun tar innersvingen på dem alle – i tur og orden - en etter en. Avslutningen gir et fornøyelig sluttbilde:

” - Hold kjeft, nå vifter du med åra eller så drukner jeg deg på stedet, sa Kauko Nyyssönen rasende.
Linnea satte alle krefter inn, den tunge åra vaiet høyt oppe over båten med redningsvestene i spissen, pendelbuen ble stadig bredere. Nå måtte de da være synlige for fartøyet som stevnet fram i horisonten.
Til slutt ebbet kreftene ut, den gamle orket ikke å bakse åra opp i vært igjen, i stedet slet den seg ut av hendene og deiset ned – rett mot Kauko Nyyssönens hode. Og tenke seg til, liksom av vanvare hogg årebladet inn i pannebrasken på ham, redningsvestene dasket mot brystet, og det lød et ekkelt smell. Ikke noe mer.
Linne trakk til seg åra og så forskrekket på fostersønnen. Årekanten hadde laget et tydelig avtrykk ved tinningen.
Med sloknet blikk lette Kauko Nyyssönen etter redingsfartøyet i det fjerne, men han kunne ikke se det lenger. Linnea lukket de grumsete øynene på stakkaren med en trykkende bevegelse.
Det brå dødsfallet vakte ingen skamfølelse hos oberstinne Linnea Ravaska, hun bare sukket: - Gud skje lov, også du fikk din lønn.
Men døden venner man seg aldri til. Det gikk et gys gjennom Linnea. Hun vendte ryggen til liket. I et øyeblikk som dette kan vel ingen mor, ikke engang en fostermor, la være å gråte over sitt døde barn, tenkte den gamle kvinnen. Men ikke en tåre meldte seg i øynene. ”

Slik ender det med at den rettferdige lykkes – hun beholder livet. De urettferdig får sin fortjente lønn – en brå og uventet død. Jeg er forundret over meg selv og min uforbeholdne støtte til Linneas handlinger, selv om den siste må karakteriseres som en ønsket ulykke.
Arto Passilinna klarer å bringen meg til å innta en holding hvor rettferdigheten må skje ved at rettferdig straff for å frihetsberøvelse, er døden. Dette mener jeg vanligvis og egenlig ikke.
Jeg har lest flere av hans bøker og hvis du ikke har lest Tordengudens sønn eller Kollektivt selvmord kan du glede deg til mer ypperlig finsk bisarr og burlesk humor - med surrealistiske fortellinger om menneskers liv og lære.
Arto Paasilinna må være av de største nålevende forfattere i Europa!